Amazonas – Fortellinger langs elvebredden: En unik reise med Leo Ribeiro
- Sep 2
- 6 min read
Updated: Sep 8
Amazonas fascinerer hele verden. Vi hører stadig om regionen når det gjelder klimakrise, avskoging eller urfolk. Men sannheten er at ingen bok eller reportasje kan erstatte opplevelsen av å faktisk være der – å kjenne på elven, regnskogen og livet som pulserer langs elvebreddene.
Takket være mitt arbeid som internasjonal TV-produsent og reiseleder har jeg hatt privilegiet å besøke Amazonas mange ganger. Og likevel overrasker denne regionen meg hver gang, med sin storhet og kompleksitet. For mange brasilianere – og enda mer for nordmenn – fremstår Amazonas fortsatt som et nærmest mytisk territorium: fjernt, men samtidig helt sentralt for klodens fremtid.
Derfor ønsket jeg å intervjue forfatter og illustratør Leo Ribeiro, opprinnelig fra Minas Gerais og nå bosatt i Stavanger. Han har omgjort sin reise med elvebåt på Madeira-elven til et kraftfullt tegneserieverk: Amazonas – Fortellinger langs elvebredden.
Boken er på én gang en reisedagbok, en politisk refleksjon og en kunstnerisk fordypning. Ribeiro kommer til Oslo i september, under Oslo Comics Expo (18.–20. september), for å presentere boken for et norsk publikum. Vi snakket om reisen, kunsten, politikken, barndommen – og ikke minst om viktigheten av å oppleve Amazonas på nært hold.
Du reiste med en elvebåt fra Manaus til Porto Velho, og møtte mange ulike mennesker underveis. Hva var det med denne reisen som gjorde at du ønsket å gjøre den til en bok?
Jeg er fra Minas Gerais og har også bodd lenge i Rio de Janeiro. Brasil er et enormt land, med kontinentale dimensjoner. Ofte blir vi geografisk begrenset til regionene rundt der vi bor. For en europeer er det kanskje enklere å reise fra Oslo til Lisboa enn det er for en brasilianer å reise fra Rio de Janeiro til Manaus.
For dem som bor i Sørøst-Brasil, der de store byene ligger, forblir Amazonas et ukjent sted. Vi vet hvor det ligger på kartet, vi ser bilder på TV og i aviser – men vi kjenner det ikke på ordentlig.
Da jeg krysset Madeira-elven på vei til Porto Velho, forstod jeg at det var viktig å dokumentere reisen. Vi snakker om verdens største regnskog, men samtidig bor det nesten 30 millioner brasilianere i de ni delstatene som utgjør Amazonas – rundt seks millioner bare i området jeg reiste gjennom. Vi må vite mer om disse menneskene: hvordan de lever, deres kultur, hvordan de forholder seg til skogen, og hvilke utfordringer de møter.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med notatene og skissene mine. Kanskje en reisebok, kanskje en akvarellutstilling… men det endte opp som en tegneserie.
Boken beskrives som autofiksjon – inspirert av virkelige mennesker og hendelser, men bearbeidet kunstnerisk. Hvordan opplever du balansen mellom å være tro mot virkeligheten og å skape din egen fortelling?
Når vi skal fortelle en historie, er det første vi må bestemme oss for, i hvilket format den skal fortelles. Hvert format har sine særpreg.
En tegneserie har et begrenset omfang, og det betyr at man må kondensere tid, slå sammen trekk fra to ulike personer til én karakter, eller sette hendelser tett sammen som i virkeligheten lå langt fra hverandre i tid. I boken skjer alt raskere og mer dynamisk – det skjer ved hvert bladrings øyeblikk.
Fordi det ikke er et dokument i streng forstand, valgte jeg å endre navn og noen fysiske trekk. Men essensen er der. Enhver likhet med virkeligheten er slett ikke tilfeldig. Alt dette har skjedd – bare ikke akkurat slik.
Din stil kombinerer realistiske trekk med ekspressive virkemidler, og du bruker lys og farger på en spesiell måte. Hva ønsket du å formidle gjennom det visuelle språket i boken?
Jeg begynte på dette prosjektet tidlig i 2019 og fullførte det først sent i 2023. Jeg jobbet med tegningene ujevnt, parallelt med andre prosjekter. Resultatet ble en variasjon i uttrykket – noen ganger forenklet, andre ganger mer naturalistisk, med skygger, lys og nyanser.
Tegnestilen min utviklet seg underveis, og måten jeg representerte mennesker og omgivelser på endret seg. På samme måte som en dokumentarfilmskaper kan bruke ulike billedformater i samme film, brukte jeg forskjellige tegnestiler for å bygge historien.
Jeg tror dette ga boken en visuell rikdom. Den ble også en reise i tegnerens egen utvikling.
I boken forteller du om en workshop med barn, der du sier at dette ikke var “akkurat Disney”. Hvordan ser du på kunstens rolle i å formidle virkelighet, og hva kan barn lære av å tegne og fortelle verden slik de ser den?
Jeg har i mange år jobbet med kunstformidling og utdanningsprosjekter. Jeg reiste over hele Brasil og holdt kurs i animasjonstegning.
Karakteren min i boken setter ord på et ganske vanlig fordomsfullt syn: På grunn av den kommersielle kulturindustrien har vi blitt vant til å følge bestemte modeller. Det som faller utenfor disse modellene, oppfattes ofte som dårlig eller uegnet.
Vi er vant til Disney, måten de tegner, animerer og forteller historier på. Men Disney er bare én modell – verken den beste eller den dårligste.
Når vi ser på barns tegninger, kan de ved første øyekast virke enkle, men ofte er de mye mer komplekse enn Disney-verdenen. De bærer med seg erfaringene og virkeligheten barnet lever i. Det må vi lære å se. Å redusere en god tegning til “slik Disney gjør det” blir veldig snevert.
Du skriver også om politiske hendelser i Brasil og hvordan de påvirket ditt liv og dine valg. Hvor viktig var denne politiske bakgrunnen for å forstå reisen og boken?
Jeg tilhører “cara pintada”-generasjonen som i 1992 gikk ut i gatene for å støtte riksrett mot president Collor – den første demokratisk valgte presidenten etter militærdiktaturet. Jeg trodde demokratiet i Brasil var i ferd med å styrke seg, lære av sine feil og vokse.
Derfor var det et sjokk å innse at det samme rettslige virkemiddelet – riksrett – ble brukt på en politisk måte for å fjerne en demokratisk valgt president som ikke hadde begått noen forbrytelse (Dilma Rousseff). For meg var det et enormt slag mot demokratiet.
Jeg forstod den dagen, i Lapa – det bohemske og kunstneriske nabolaget i Rio de Janeiro – at en bølge av gjørme var på vei. Og slik ble det. Temer/Bolsonaro-perioden innebar ødeleggelse av staten, institusjonene og demokratiet. Et konkret eksempel var at Kulturdepartementet ble nedgradert til en avdeling.
Som kulturarbeider visste jeg at jeg ville få store problemer med å overleve. Min reise til Amazonas ble faktisk mitt siste arbeid i Brasil, finansiert av en kulturstøtteordning fra før Temers tid. Etter det kom en lang ørkenvandring.
I september deltar du på Oslo Comics Expo på Deichman bibliotek, 18.–20. september. Hva betyr det for deg å kunne presentere en bok om Amazonas i denne sammenhengen i Norge, og hva håper du at publikum her tar med seg fra møtet med ditt arbeid?
Tilbake til det første spørsmålet: Hvis Amazonas er lite kjent blant brasilianere, tenk da blant nordmenn.
Jeg har lagt merke til en genuin interesse i Norge for miljøspørsmål, klimakrisen, avskoging og urfolk i Amazonas. Norge er den største bidragsyteren til Amazonas-fondet, som forvaltes av BNDES (Banco Nacional de Desenvolvimento Econômico e Social – Brasils utviklingsbank), og som ble opprettet nettopp for å finansiere politikk som beskytter skogen og dens folk.
Derfor tror jeg boken min kan bidra til å korrigere noen klisjeer om Amazonas som nordmenn fremdeles kan ha. Samtidig er selvbiografiske tegneserier nærmest et varemerke for den norske tegneseriescenen. En av mine favorittforfattere er Steffen Kverneland.
Den norske leseren er allerede godt kjent med denne typen fortellinger – men vanligvis knyttet til norske temaer. Nå får leserne muligheten til å møte et kjent format, men i et helt annet landskap: regnskogen.
Og de som kommer til Oslo Comics Expo kan kjøpe boken, få en signatur og en personlig tegning.
Mange snakker om Amazonas i dag i lys av klimakrise og avskoging. Hvor viktig mener du det er for nordmenn å faktisk reise dit for å forstå naturen, kulturen og menneskene langs elvebredden?
Det er et paradoks når man blir kjent med Amazonas. Skogens og elvenes kraft er så enorm at den virker evig. Det grønne føles uendelig, elven som et hav.
Men samtidig ser man arrene: soyabåter, ulovlig gullgruvedrift, urban ekspansjon. Vi må forstå at skogen også er en del av økonomien, og at for å bevare den må man også ta vare på menneskene som lever der.
Det er umulig å legge et lokk over skogen eller skru tiden tilbake. Å reise dit er avgjørende for å forstå den lokale virkeligheten. Men da må man våge å gå utenfor turistløypene og oppleve folks dagligliv. Språkbarrieren kan være en utfordring, men brasilianere er generelt veldig åpne og gjestfrie overfor besøkende.
Det er også viktig å huske at den globale etterspørselen etter skogens ressurser overskrider Brasils grenser. Å oppleve Amazonas på nært hold er et nødvendig skritt for å forstå ikke bare Brasil, men også vår felles fremtid.
Amazonas er et unikt Brasil, fortsatt lite kjent – selv for mange brasilianere. Leo Ribeiros arbeid er en invitasjon til refleksjon og oppdagelse, gjennom kunsten, politikken og livet langs elvebreddene.
For publikum i Norge blir det en sjelden mulighet til å oppleve dette universet i september, under Oslo Comics Expo på Deichman bibliotek i Oslo.
Comments